Kulturhistorie
Kulturen i Kvænangen gjenspeiler blant annet menneskets materielt betingede muligheter, og her i området også i møtet mellom de ulike etniske befolkningsgrupper.
De første spor etter mennesker stammer fra eldre steinalder om lag 10.000 år tilbake. Kvænangen er rik på kulturminner fra eldre og nyere tid, og det er funnet flere bo- og gravplasser.
Den samiske kulturen finner man spor etter både på fjellet og langs kysten, men de fleste kulturminner finner vi langs kysten. Man bedrev jakt, fangst og fiske, og bosetningene var knyttet til de såkalte siidaene. Siidaene var avgrensa områder hvor man utnyttet de tilgjengelige naturressursene, og hvor man også flyttet mellom vinter- og sommerboplasser. Senere ble fangst og fiske kombinert med husdyrhold. Etter hvert fikk et kommersielt fiske en stadig større økonomisk betydning, og det var en betydelig eksport av tørrfisk sørover.
Det var forholdsvis lite norsk bosetting, og denne var basert på fiskeeksport og annen handelsvirksomhet. Reindriftssamer fra Kautokeino har siden 1600-tallet benyttet Kvænangen som sommerbeiteland.
På 1700-tallet bosatte de første kvenene seg i indre Kvænangen, og livnærte seg av jordbruk, skogbruk og fiske. Slik fikk Kvænangen tre folkeslag, samer, nordmenn og kvener. Men som følge av den harde fornorskningen og moderniseringen etter krigen ble de kulturelle forskjellene etter hvert utvisket. Sett utenfra framstår dermed Kvænangen i dag som et temmelig homogent samfunn.